Intervjuet Mette nesten ikke fikk gjennomført – og forberedelsen som reddet det

Mette kom med tolv spørsmål og lite annet

Mette jobber med kommunikasjon i en liten organisasjon og meldte seg på intervjumodulen tidlig i høst. Oppgaven hun hadde med seg var konkret: skrive en sak om en frivillig som hadde drevet et lokalt lag i mange år. Hun hadde et utkast til tolv spørsmål, alle skrevet kvelden før, og et ønske om å bli ferdig raskt.

Da vi gikk gjennom listen sammen, så jeg et mønster som går igjen hos mange voksne deltakere. Spørsmålene var vennlige, men nesten alle kunne besvares med ja eller nei, og ingen av dem viste at hun hadde satt seg inn i temaet. Det var ikke et spørsmål om evner. Hun hadde rett og slett startet i feil ende, ved spørsmålene i stedet for ved saken.

Jeg ba henne legge listen til side i en dag og først svare på to ting: hva vil leseren vite etter å ha lest saken, og hva vet jeg allerede som jeg ikke trenger å spørre om.

Først temaet, så spørsmålene

Mette brukte to kvelder på bakgrunnsarbeid. Hun leste gamle referater fra laget, sjekket årstall og navn i offentlig tilgjengelige dokumenter og skrev ned alt hun var usikker på. Det siste ble overraskende nyttig, for usikkerheten pekte rett på hva intervjuet måtte avklare.

Her pleier jeg å minne om at forberedelse ikke er det samme som å ha svaret på forhånd. Hun skulle ikke gå inn i samtalen for å få bekreftet en ferdig historie. Hun skulle gå inn med nok kunnskap til å stille gode oppfølgingsspørsmål når svaret ble annerledes enn forventet.

Resultatet var et ark med et tydelig formål øverst, en kort oversikt over det hun allerede hadde dokumentert, og en liste over det som gjensto å bekrefte. Det var langt mer verdt enn tolv spørsmål skrevet på kort varsel.

• Skriv ned hva leseren skal sitte igjen med før du skriver et eneste spørsmål
• Skill mellom det du har dokumentert og det du bare tror
• Merk de tre tingene du er mest usikker på

Spørsmål som åpner i stedet for å lukke

Når bakgrunnen var på plass, skrev Mette spørsmålene om. Fra «Var det vanskelig å drive laget?» ble det «Hva var det vanskeligste du måtte avgjøre i løpet av et år, og hvordan tok du den avgjørelsen?». Forskjellen er enkel å se: det første kan avfeies, det andre krever en historie.

Vi øvde i klasserommet med Mette i rollen som intervjuer og en annen deltaker som den frivillige. Etter ti minutter oppdaget hun at hun nesten hadde avbrutt to ganger fordi hun var redd for stillhet. Å tåle noen sekunders pause er en ferdighet som kan trenes, og den gir ofte de beste sitatene.

Jeg ba henne ordne spørsmålene i tre grupper: bakgrunn, selve hendelsene og refleksjon. Rekkefølgen hjelper den som blir intervjuet til å varme opp, og den gir deg en rød tråd å vende tilbake til hvis samtalen glir ut.

Selve samtalen: da planen ikke holdt

Intervjuet startet som planlagt, men etter fem minutter tok den frivillige en retning Mette ikke hadde forutsett. Han begynte å snakke om en uenighet i styret som ikke sto i noen referater. Mette fortalte senere at hun kjente trangen til å gå tilbake til listen sin.

I stedet fulgte hun det han sa. Hun stilte et enkelt oppfølgingsspørsmål, «Kan du fortelle mer om hva som skjedde da?», og lot ham snakke. Fordi hun hadde satt seg inn i saken, kunne hun likevel plassere det han fortalte i riktig sammenheng og merke når noe ikke stemte med det hun hadde lest.

Hun noterte også hva som var hans egen opplevelse og hva som var påstander om andre. Den ryddigheten i notatene kom til å bety mye da hun senere skulle skrive teksten og avgjøre hva som kunne brukes slik det sto.

• Følg det som dukker opp, men ha planen i bakhånd
• Skill i notatene mellom opplevelse og påstand om andre
• La stillheten gjøre jobben noen sekunder

Oppfølgingen som mange hopper over

Intervjuet er ikke ferdig når opptakeren slås av. Mette gikk gjennom notatene samme kveld, mens hun fortsatt husket tonen i samtalen, og markerte hvilke opplysninger som måtte sjekkes mot en annen kilde før de kunne stå i teksten.

Hun tok kontakt med den frivillige igjen for å bekrefte to årstall og et navn. Samtidig leste hun opp et sitat for ham, slik at han kunne si om det var gjengitt slik han mente det. Det er ikke å gi fra seg kontrollen over saken, men en måte å sikre at det som står der er riktig.

Når vi går gjennom sjekklisten for ansvarlig publisering senere i kurset, kommer denne typen oppfølging igjen. Et godt intervju og en korrekt tekst henger tett sammen, og feil som oppstår her er vanskelige å rette opp etterpå.

Hva Mette tok med seg videre

Saken ble ikke lang, men den holdt det den lovet. Mette beskrev selv forskjellen som å gå fra å lete etter svar til å lytte etter dem. Hun bruker nå en fast mal med formål, dokumentert bakgrunn, åpne spørsmål og en liste over det som skal bekreftes etterpå.

Det er verdt å merke seg at ingenting av dette krever spesialutstyr eller lang erfaring. Det krever en rolig start og vilje til å bruke tid på forberedelsen før samtalen, ikke bare under den.

Hos oss øver deltakerne på nettopp dette med korte, avgrensede oppgaver, og de får tilbakemelding på spørsmålene sine før de møter en ekte kilde.